Sjekkliste før du bestemmer deg: kan oppgaven forklares uten tale?

Mange begynner med å tenke på utstyr og lys. Jeg anbefaler å begynne på et ark papir. Skriv ned hva seeren skal kunne gjøre når videoen er slutt, og skriv det som én setning med et verb først. Klarer du ikke å si det kort, blir videoen sjelden tydelig heller.

Gå deretter gjennom oppgaven med egne hender, uten å filme. Legg merke til hvor du nøler, hvor du må lete etter et verktøy og hvor du gjør noe uten å tenke over det. Akkurat de stedene er det som oftest forsvinner når en demonstrasjon skal forklares uten ord, fordi du selv har glemt at de finnes.

Spør deg til slutt om oppgaven egentlig egner seg for bildeforklaring. Fysiske handlinger, som å montere, koble til eller justere, fungerer godt. Avveininger og vurderinger som krever resonnement fungerer dårligere, og da bør du vurdere å la tekst på skjermen bære mer av innholdet.

• Kan resultatet beskrives i én setning med et verb?
• Har du utført oppgaven selv, trinn for trinn?
• Handler den om synlige handlinger eller om vurderinger?

En demonstrasjon uten tale gir seeren færre hjelpemidler. Derfor må du vite hvem som ser på. En ny medarbeider som aldri har sett utstyret trenger mer tid per trinn enn en kollega som bare vil friske opp rekkefølgen. Skriv ned forkunnskapene du forutsetter, og vær ærlig om dem.

Tenk også på hvor videoen blir vist. Skjer det på en liten skjerm i en produksjonshall, eller på en bærbar pc ved skrivebordet? Små skjermer krever større utsnitt og kortere skjermtekst. Står seeren med hendene fulle, kan hun ikke pause og spole, og da må hvert trinn være ferdig forklart på sin egen plass.

Til slutt: finnes det seere som ikke kan bruke lyd eller bilde fullt ut? Da trenger du en tekstversjon ved siden av. Bestem dette før du planlegger, ikke etterpå, for det påvirker hvordan du navngir deler og trinn i selve videoen.

• Hva kan du trygt anta at seeren allerede kan?
• Skjermstørrelse og visningssted
• Behov for tekstalternativ til bildene

Når oppgaven og publikum er klare, tegner du opp rekkefølgen. Hvert trinn skal følge naturlig av det forrige, og seeren skal aldri måtte gjette hva som har skjedd mellom to ruter. Les listen høyt for en kollega som ikke kan oppgaven. Stopper hun opp, mangler det et trinn.

Se etter trinn som gjør to ting samtidig. Slike trinn fungerer dårlig uten tale, fordi blikket ikke vet hvor det skal hvile. Del dem opp i to ruter, selv om det gjør videoen litt lengre. En lengre video som er lett å følge slår en kort som må ses to ganger.

Marker også hvor det kan gå galt. Hvis en kontakt kan settes inn feil vei, må rutene vise det riktige først, og eventuelt en kort feilmelding på skjermen. Dette er ofte det som skiller en brukbar demonstrasjon fra en som faktisk hjelper.

• Én handling per rute
• Ingen hopp mellom trinnene
• Steder der feil er vanlig er markert

Uten stemme er rytmen det eneste som forteller seeren når noe er viktig. Etter en handling bør bildet stå stille et øyeblikk, slik at resultatet registreres. Jeg tester dette ved å se videoen uten å kjenne oppgaven: jeg trykker ikke pause, og hvis jeg mister tråden, er tempoet for raskt.

Variasjonen i lengde er også et signal. Korte ruter for enkle handlinger og lengre for de som krever presisjon lærer seeren hva som er viktig. Hold forskjellene tydelige, men ikke dramatiske. Plutselige hopp i tempo virker forstyrrende i en rolig opplæringsvideo.

Husk at skjermtekst må få tid til å bli lest. En grov regel er å la teksten stå minst like lenge som det tar å lese den to ganger. Sjekk dette sammen med en annen person, siden du selv leser raskere enn de fleste fordi du kjenner innholdet.

• La resultatet stå i bildet før neste handling
• Test uten å kjenne oppgaven på forhånd
• Tekst står lenge nok til å leses to ganger

Et nærbilde skal ha en grunn. Spør deg: er det noe seeren ikke ville sett på vanlig avstand? Små skruer, retningsmerker og posisjonen til en bryter er typiske kandidater. Et nærbilde av noe som allerede er tydelig tar bare tid og gjør at oversikten glipper.

Når du går inn på en detalj, bør seeren vite hvor den hører hjemme. Vis først helheten, gå så inn, og gå deretter tilbake før neste trinn. På den måten blir ikke nærbildet en isolert øy, og du slipper at seeren lurer på hvilken del av utstyret hun ser på.

Tenk også på hendene. De skal ikke dekke det viktige i bildet. Planlegg hvor kameraet står og i hvilken retning handlingen går, og prøv gjerne to eller tre vinkler før du bestemmer deg. Det koster litt tid i starten, men sparer mye omfilming.

• Vis helhet, detalj og helhet igjen
• Hendene skjuler ikke det som er viktig
• Hvert nærbilde har en tydelig grunn

Til slutt går du gjennom det praktiske. Har du tilgang til utstyret når som helst, eller bare i et kort tidsvindu? Trenger du en ekstra person bak kameraet? Er det plass nok til å filme fra riktig vinkel? Hvis noe av dette mangler, er det bedre å forenkle planen enn å håpe at det løser seg på opptaksdagen.

Se også på hva som skal vedlikeholdes. Utstyr og programvare endrer seg, og en video uten tale må filmes om hvis et grensesnitt endres. Velg derfor et oppsett der skjermtekster og tekstversjon kan byttes uten at hele videoen må lages på nytt.

Hvis du kan svare ja på de fleste punktene i denne sjekklisten, er oppgaven egnet. Svarer du nei på flere, betyr det ikke at du må gi opp, men at forarbeidet er viktigere enn du trodde, og at storyboardet bør få mer tid.

• Tilgang til utstyr og tid til opptak
• Plass og vinkler er avklart
• Skjermtekster kan byttes uten omfilming